Jolistore

Hei alle fine der ute,


Da var jeg hjemme etter en treningstime, hadde ikke helt lyst i dag, men må man så må man - har iallefall veldig god samvittighet så er veldig glad for at jeg klarer å presse meg selv litt. 
Denne skrøpelige kroppen trenger å styrkes og i tillegg er det deilig å komme ut å se så mange positive mennesker. Jeg sliter jo med en forferdelig dårlig ryggrad som er roten til alt det andre som jeg har pådratt meg siden jeg ble syk. 

Egentlig er jeg ikke så veldig glad i å snakke om det, føler at det blir litt syting og klaging og det vil jeg ikke. Mange av de som kjenner meg, ikke godt, men litt, vet jo ikke at jeg er syk. Jeg ser frisk ut, jeg er positiv, og gir ikke uttrykk for hvordan kroppen min egentlig er. Om folk ikke vet det, kan de ikke se det!

Jeg husker når jeg ble dårlig, min mellomste datter skulle begynne på skolen og jeg var ganske åpen om hvordan ting var. Etter det ble det et så stort fokus på meg og min kropp og jeg bestemte meg for at dette ville jeg ikke gå rundt å snakke om. Fokuset ble helt feil, istedet for å ha en positiv samtale med folk, bekymret de seg for hvordan kroppen min var og hvordan jeg følte meg.
I løpet av disse 10 årene har jeg prøvd stort sett alt for å ha en bra livskvalitet og fått mange gode råd og tips på veien. Etter hvert finner man ut selv hva som er best for en selv, og siste tre årene har jeg vel funnet min egen greie. 

Jeg ble så inspirert i går da jeg satt å så på "God Morgen Norge". De hadde en gjest ved navn Anita Krohn Traaseth, toppleder og blogger, en helt fantastisk dame. Ble helt satt ut jeg, mye av det hun snakket om kjente jeg meg igjen i. Hun hadde hatt det tøft, mistet sin mor, hadde to tidligere brudd, et liv som ikke hadde vært så enkelt, men hun var positiv til livet og det er alfa omega. 

Selv har jeg også hatt det tøft, jeg mistet min bror og far i løpet av kort tid, en stor sorg som jeg har måtte jobbe mye med. Jeg har tenkt; hvordan skal jeg klare å bære alt, sprekker boblen snart eller er jeg bare rett og slett så sterk. For jo mer motgang jeg har fått, jo sterkere har jeg blitt. Forstå det de som kan, men det går faktisk.

Anita Krohn Traaseth sa noe som jeg festet meg veldig ved, hun hadde lest om posttraumatisk stress i forbindelse med sorgen sin, men det var posttraumatisk vekst hun hadde fått, hun hadde fått en indre styrke, en styrke til gå videre. Hun satte fingeren på det ordet jeg har lett etter så lenge "posttraumatisk vekst". 
Jeg har tålt motgangen, jeg er sterk, jeg lever, jeg er ikke dødssyk, jeg klarer å takle min sykdom og min sorg og ikke minst jeg har tre flotte barn så jeg har all grunn til å være storfornøyd.

Jeg har mange minner og de tenker jeg på hver eneste dag, hvor flott min kjære pappa var og hvor herlig min bror var - det er godt å ta med seg videre. Jeg er fornøyd og uansett hva som skjer så takler jeg det, det er livet dere - oppturer og nedturer.

Man må tenke på hvem man er nå, hvordan man vil være, hvordan man vil ha det og dere uansett hva som har skjedd tidligere, vi får ikke gjort noe med fortiden.



Kjenner noen seg igjen ?

Ønsker dere alle en positiv og fin dag!


Kristin S ♥︎